Måltrost (Turdus philomelos)
Talatrost, nordens nattergal

Ferdes du i skogen i april – mai, gjerne kveld eller morgen, kjenner du sangen til måltrosten. Den bærer navnet sitt med rette og målbærer sitt budskap tydelig og vakkert. Det går neppe an å være uberørt av de klare og melodiøse fløytetoner kombinert med småprat og snatring som gjentas tre til fire ganger, hvorpå nytt tema overtar. Det sies at ikke alle måltroster er like gode sangere – men prater til oss gjør de: Tju-gutt, tju-gutt. Får du no fisk? Får du no fisk? Ikke mas! Ikke mas! Gå hemat! Gå hemat! Osv.

Trepiplerke (Anthus trivialis)

Trepiplerka hører den åpne skogen til. Furumoer, setervoller, mindre hogstflater og fjellskogen er ofte gode steder for den. Sangen er spesiell nok. Trepiplerka har sangflukt som de andre lerkene og starter sangen sin når den forlater sitteplassen og stiger ganske rett opp, gjerne fra toppen av et tre, og daler sakte ned til et sted i nærheten. Sangen er melodiøs og kraftig. Den består av triller som øker i takt med oppflukten og synker i takt med den dalende flukten.

Trepiplerka er ofte vert for gjøken.

Lirype (Lagopus lagopus)
Fjellrype (Lagopus mutus)

Lirype er vårt viktigste jaktbare fuglevilt. Hver høst felles over en kvart million av denne arten. Mye av denne jakten foregår med såkalt stående fuglehund.

Fjellrypa lever som regel høyere til fjells enn Lirypa og trykker dårlig for hund.

Gjennom året er det ikke uvanlig å møte begge rypeartene i samme terreng. Da kan det være artig å kunne skille dem.

Om våren er spillsangen til Fjellrypa nærmest å betrakte som en lang og langsom rap. Lirypa har en sang som kan beskrives som en akselererende skratting.

Sommerstid vil Fjellrypas fjærdrakt være sjatteringer i stålgrått. En uttrolig god kamuflasje i steinur og fjellterreng. Lirypa har ei fjærdrakt som går i varme brunfarger og er tilpasset som kamuflasje i annet terreng og vegetasjon.

Begge rypeartene blir hvite vinterstid. Da må du på kloss hold for å se forskjell. Fjellrypesteggen (hannen) har en solid svart strek (tøyle) fra nebb til øye.

Visste du at på de store øyene utenfor Midt-Norge lever Smølarypa som ikke blir helt hvit om vinteren?

Rugde (Scolopax rusticola)

Sangen til rugda kan neppe kalles sang. Den består av ”knort – knort” og ”pistr – pistr” og utfoldes i forbindelse med fluktspillet om våren - rugdetrekket sier vi. Rugdehannen flyr turer og lokker til seg en hunn. De parer seg og hannen passer opp hunnen til hun har lagt egg. Da starter han trekket på ny. Det er ikke uvanlig å se rugda trekke til langt ut i juli.

Rugdetrekket foregår i skumringen om våren fra april, og var tidligere en yndet del av vår sportsjakt, en tradisjon vi utvilsomt importerte fra Storbritannia og kontinentet.
 

Gjerdesmett (Troglodytes troglodytes)
Tommeliten, Per smjugar, surre, fuglekongen.

Ser du en liten og brungrå fugl med stjerten ofte pekende rett til værs - lynrask mellom kvister og kjerr på hogstflater, i åkerkanter og i steinrøyser, da er det gjerdesmetten du har møtt. Kanskje får du se og høre den synge. Den lille kroppen sitrer og dirrer mens den slipper løs en utrolig kraftig, rik og energisk sang fra den nest minste fuglestrupen i Norsk natur. I tillegg kan du høre den synge til langt utpå høsten.

Gjerdesmetten er en trekkfugl fra innlandet, men overvintrer vanlig langs kysten. Etter hekkesesongen kan flere gjerdesmetter overnatte på samme sted. Kanskje en måte å spare energi på?

Storlom

Ser du en stor langstrakt andelignende fugl som ligger lavt i vannet med halsen i en svak s-form, kan det være Storlom. Sjekk halsen - er det en rød strupeflekk, er det voksen smålom.

Har du en gang opplevd Storlomens sang, eller skal vi kalle det skrik, glemmer du det neppe.

Det er en fantastisk stemning å være ved en sjø rundt midtsommer og midnatt og høre storlomens spillåt med langtrukne og klangfulle rop som kastes mellom skogåsene. Mange har sammenlignet skrikene med menneskerop i ytterste nød. Dette er nok opphavet til mystikk og myter omkring lomen.

Sangsvane (Cygnus cygnus)

Med et vingespenn på 2.5 meter og en vekt på 8 – 9 kg er Sangsvane i flukt er et imponerende syn. Den vakre hvite fjærdrakten er først utviklet i andre leveår.

Sangsvanens sang kan minne om høye trompetlignende låter med ulike nasale klanger. I stille vær bærer sangen mange kilometer. Den hekker i avsides våtmarker og elvedeltaer i nord, men fra 1980-årene har den begynt å hekke stadig lenger sør i Norge. Sangsvanen overvinter fra kysten av Sør-Norge og sørover avhengig av issituasjonen. Føden består hovedsakelig av forskjellige vannplanter.

Heilo (Pluvialis apricaria)

Heiloen blir ofte kalt fjellvandrerens følgesvenn. Sett fra heiloens side er dette nærmest for motsatt å betrakte. Med sine høye klagende fløytetoner møter heiloen fjellfolk som kommer inn i dens territorium. Kommer du for nære reir eller unger, spiller den skadet og forsøker etter beste evne å lokke deg vekk fra området. Fjellfolk går videre og kommer snart inn i et nytt hjemmeområde for et annet heilopar og historien gjentar seg.

Heiloen finner du i hele landet bortsett fra lavlandet på Øst- og Sørlandet. I skogtraktene hekker den på større myrer.

Storfugl (Tetrao urogallus)

Det vanskelig å være uberørt etter et møte med tiuren. Med en lengde på snaue meteren og ei vekt på 4 – 5 kg braser den opp foran deg støyende og stor. Røya har snaut halvparten av størrelsen. Er du heldig med lys og hold opplever du den vakre fjærdrakten som er helt forskjellig fra hann til hunn. Tiuren er mørk med sjatteringer i hvitt, grått og grønt, mens røya nærmest har en marmorert fjærdrakt hvor hovedinntrykket er brunt, grått og svart.

Det karakteristiske tiurspillet fra april til ut mai er en stor naturopplevelse.
Spillstrofen som er omtrent 7 sekunder lang, består av nebbkneppinger som øker i takt og etterfølges av en klunkelyd (som når en kork trekkes opp av ei flaske) og til slutt en slipende lyd (minner om slipingen av en ljå). Tidligere jaktet man tiur på vårspillet. Det ble forbudt i 1932.

Strandsnipe (Actitis hypoleucos)

Alle kjenner vel strandsnipa! Den lille kortbeinte vaderen som sitter og neier på en stein i vannkanten. Kommer du for nære kaster den seg ut i flukt lavt over vannflaten mens den klager høylytt over forstyrrelsen. Sangen er skarp og klar, kanskje litt anmasende; ”hii-dii-dii” og ”pipitivi’dihpipitivi’dih”. Den hekker ved vann i hele Norge.